Galleri BOA
Frøydis Møller Ludviksen - Det er bare å stikke innom!
Tommy Høvik – A whim of nature
Hans Christian Skovholt - TESTIMONIALS
02. – 19. September
tirs-fre kl. 12-17
lør-søn kl. 12-16.
Frøydis Møller Ludviksen - Det er bare å stikke innom!
”Hjemmet, stedet der en bor, er det faste holdepunktet for kroppen, det fundamentale her, det sentrum som orienterer og ordner verden, i kontrast til der, det fremmede, det uordnede” Anniken Greve, ”Her. Et bidrag til stedets filosofi”
Det er bare å stikke innom! er en installasjon med tusjtegninger og heklede skadedyr, kjøttetende planter og dyreboliger. Utgangspunktet for utstillingen er en interesse for hjemlighet; hva som skal til for at vi skal føle oss hjemme i hjemmene, kroppene og livene våre. Gjestfrihet innebærer på sin side at en åpner for å slippe noe av utenverdenens ”uorden” inn i den trygge, oversiktlige hjemmesfæren. Skadedyr er ubudne gjester som tar seg vel mye til rette, samtidig som maten og kroppene våre faktisk er deres naturlige hjemmemiljø.
Ludviksen har også tidligere anvendt og videreutviklet tradisjonelle hjemmesysler som broderi og hekling i sine tegneprosjekter. I forbindelse med utstillingen “Domestic Affairs” (galerie susan nielsen, 2009), skrev kunsthistoriker Maria Bregnbak om verket ”Silver threads and golden needles”:
“The embroidered material resonates a bygone era, where bed linen and tablecloths were monogrammed in order to establish ownership and emphasize traditional family values in equal measure. In her work, Ludviksen echoes and updates this invisibly gendered tradition through the outlining of an unpleasant reality on a seemingly innocent piece of domestic material.”
Frøydis Møller Ludviksen (f. 1976) er utdannet ved Statens Kunstakademi (2005). Hun har deltatt på Høstutstillingen, Sørlandsutstillingen og andre gruppe- og separatutstillinger i Norge, Tyskland og Frankrike. Dette er hennes andre utstilling på Galleri BOA. Denne gangen har hun med seg Locomofon (lyd) og Harald Ludviksen (elektromekanikk).
Kunstnerens aldersstegne alter ego vil utvalgte helger være til stede og by på kaffe, søte småkaker og tørrprat.
Festsalen:
Tommy Høvik – A whim of nature
I utstillingen A whim of nature introduseres vi for Tommy Høviks univers, hvor nasjonalromantikken møter det paranormale, døden står ovenfor det absurde, og Elvis sender en personlig beskjed gjennom en gammel gravstein. Ruiner i kunsten er en måte å si noe om samtiden vi lever i, og på ulike måter bearbeider Høvik sine readymades slik at nye rom for lesning skapes. Tematisk sett kretser hans arbeider omkring forgjengelighet, mystikk, hverdagseksistensialisme og det absurde. Populærkultur, filmhistorie og svart humor er også ingredienser som ofte er tilstedeværende.
A Whim of nature blir å regne som hans første separatutstilling i Oslo. Tommy Høvik er født i 1979 og fullfører for tiden siste året som masterstudent ved Kunstakademiet i Oslo. Tidligere har han blant annet laget en omfattende installasjon i Nidarosdomen, vist arbeider på Museet for Samtidskunst, Nasjonalmuseet og deltatt på flere utstillinger i utlandet. Han er også kurator for Galleri Agnes Amstaff.
Mer info om kunstneren finnes på www.tommyhovik.com
Prosjektrommet:
Hans Christian Skovholt - TESTIMONIALS
The juxtapositions Hans Christian Skovholt creates are striking and extraordinarily effective. A friend and I once had a lengthy late-night argument—as only heavily inebriated college-age people can—about what meaningful distinction there was between liking something, and actually thinking it’s good. Playing devil’s advocate, I was arguing that it’s absurd for someone to say, “I don’t like X, but I think it’s good”—that this was a straight cop-out. “No, I didn’t really like 2001, but I thought it was good.” By not liking it, don’t you really think, deep down, that 2001 was bad in some basic way, even if you can’t articulate it? Or, similarly, if you claim to like something while simultaneously admitting it’s bad, doesn’t that mean that you secretly think it’s good? Which is a roundabout way of getting to the exhibiton I was slogging through before our Great Cross-Country About-Face: Hans Christian Skovholt. Because here’s the thing about Hans Christian: He’s very good. Very, very, very good. And I just don’t like his art at all. Hans Christian Skovholt is one of the most eclectic and intriguing of modern artist. Hans Christian Skovholt art jumps erratically from the macrocosmic to the microcosmic, from the sublime to the mundane, from the urban to the pastoral, with disconcerting rapidity. More important than this, however, is the idea that Hans Christian Skovholt is not just a guy, but a symbol and there are people in the artworld – most notably Kristian Skylstad – who want to destroy that symbol. Hans Christian Skovholt is a genius, and he knows it. But unlike other geniuses that you might know, he never tries to make you feel dumb. He just wants you to understand the same things that he does, so occasionally you'll feel out of your depth. But he's also a gifted artist, so odds are that you will come out understanding him. And what he's doing is brilliant, so you'll feel like a better person for it. Testimonials is the coolest concept Skovholt has come up with in a very long time. Awesome and hypnotic. Like a Magritte painting. Mind blowing to say the least. Would love to see this flick on shrooms. To me, Testimonials represent the karmic materialistic trappings of ego. Samsara. Or, eternal Hell on Earth. If only Skovholt had had the temerity to linger on the static images of them for a much longer time in the exhibition. They are macabre. Hans Christian has been acting awful tough lately. Smoking a lot of cigarettes lately. But inside, he´s just a little baby. It's okay to say you've got a weak spot, Hans. You don't always have to be on top. Better to be hated than love, love, loved for what you're not.
Ruben Mercy
Ålesund 2010
”Hjemmet, stedet der en bor, er det faste holdepunktet for kroppen, det fundamentale her, det sentrum som orienterer og ordner verden, i kontrast til der, det fremmede, det uordnede” Anniken Greve, ”Her. Et bidrag til stedets filosofi”
Det er bare å stikke innom! er en installasjon med tusjtegninger og heklede skadedyr, kjøttetende planter og dyreboliger. Utgangspunktet for utstillingen er en interesse for hjemlighet; hva som skal til for at vi skal føle oss hjemme i hjemmene, kroppene og livene våre. Gjestfrihet innebærer på sin side at en åpner for å slippe noe av utenverdenens ”uorden” inn i den trygge, oversiktlige hjemmesfæren. Skadedyr er ubudne gjester som tar seg vel mye til rette, samtidig som maten og kroppene våre faktisk er deres naturlige hjemmemiljø.
Ludviksen har også tidligere anvendt og videreutviklet tradisjonelle hjemmesysler som broderi og hekling i sine tegneprosjekter. I forbindelse med utstillingen “Domestic Affairs” (galerie susan nielsen, 2009), skrev kunsthistoriker Maria Bregnbak om verket ”Silver threads and golden needles”:
“The embroidered material resonates a bygone era, where bed linen and tablecloths were monogrammed in order to establish ownership and emphasize traditional family values in equal measure. In her work, Ludviksen echoes and updates this invisibly gendered tradition through the outlining of an unpleasant reality on a seemingly innocent piece of domestic material.”
Frøydis Møller Ludviksen (f. 1976) er utdannet ved Statens Kunstakademi (2005). Hun har deltatt på Høstutstillingen, Sørlandsutstillingen og andre gruppe- og separatutstillinger i Norge, Tyskland og Frankrike. Dette er hennes andre utstilling på Galleri BOA. Denne gangen har hun med seg Locomofon (lyd) og Harald Ludviksen (elektromekanikk).
Kunstnerens aldersstegne alter ego vil utvalgte helger være til stede og by på kaffe, søte småkaker og tørrprat.
Festsalen:
Tommy Høvik – A whim of nature
I utstillingen A whim of nature introduseres vi for Tommy Høviks univers, hvor nasjonalromantikken møter det paranormale, døden står ovenfor det absurde, og Elvis sender en personlig beskjed gjennom en gammel gravstein. Ruiner i kunsten er en måte å si noe om samtiden vi lever i, og på ulike måter bearbeider Høvik sine readymades slik at nye rom for lesning skapes. Tematisk sett kretser hans arbeider omkring forgjengelighet, mystikk, hverdagseksistensialisme og det absurde. Populærkultur, filmhistorie og svart humor er også ingredienser som ofte er tilstedeværende.
A Whim of nature blir å regne som hans første separatutstilling i Oslo. Tommy Høvik er født i 1979 og fullfører for tiden siste året som masterstudent ved Kunstakademiet i Oslo. Tidligere har han blant annet laget en omfattende installasjon i Nidarosdomen, vist arbeider på Museet for Samtidskunst, Nasjonalmuseet og deltatt på flere utstillinger i utlandet. Han er også kurator for Galleri Agnes Amstaff.
Mer info om kunstneren finnes på www.tommyhovik.com
Prosjektrommet:
Hans Christian Skovholt - TESTIMONIALS
The juxtapositions Hans Christian Skovholt creates are striking and extraordinarily effective. A friend and I once had a lengthy late-night argument—as only heavily inebriated college-age people can—about what meaningful distinction there was between liking something, and actually thinking it’s good. Playing devil’s advocate, I was arguing that it’s absurd for someone to say, “I don’t like X, but I think it’s good”—that this was a straight cop-out. “No, I didn’t really like 2001, but I thought it was good.” By not liking it, don’t you really think, deep down, that 2001 was bad in some basic way, even if you can’t articulate it? Or, similarly, if you claim to like something while simultaneously admitting it’s bad, doesn’t that mean that you secretly think it’s good? Which is a roundabout way of getting to the exhibiton I was slogging through before our Great Cross-Country About-Face: Hans Christian Skovholt. Because here’s the thing about Hans Christian: He’s very good. Very, very, very good. And I just don’t like his art at all. Hans Christian Skovholt is one of the most eclectic and intriguing of modern artist. Hans Christian Skovholt art jumps erratically from the macrocosmic to the microcosmic, from the sublime to the mundane, from the urban to the pastoral, with disconcerting rapidity. More important than this, however, is the idea that Hans Christian Skovholt is not just a guy, but a symbol and there are people in the artworld – most notably Kristian Skylstad – who want to destroy that symbol. Hans Christian Skovholt is a genius, and he knows it. But unlike other geniuses that you might know, he never tries to make you feel dumb. He just wants you to understand the same things that he does, so occasionally you'll feel out of your depth. But he's also a gifted artist, so odds are that you will come out understanding him. And what he's doing is brilliant, so you'll feel like a better person for it. Testimonials is the coolest concept Skovholt has come up with in a very long time. Awesome and hypnotic. Like a Magritte painting. Mind blowing to say the least. Would love to see this flick on shrooms. To me, Testimonials represent the karmic materialistic trappings of ego. Samsara. Or, eternal Hell on Earth. If only Skovholt had had the temerity to linger on the static images of them for a much longer time in the exhibition. They are macabre. Hans Christian has been acting awful tough lately. Smoking a lot of cigarettes lately. But inside, he´s just a little baby. It's okay to say you've got a weak spot, Hans. You don't always have to be on top. Better to be hated than love, love, loved for what you're not.
Ruben Mercy
Ålesund 2010